Designgjennomgang

Metall krymper når det størkner. Er ett parti dobbelt så tykt som naboen, størkner det sist og trekker metall fra omgivelsene. Resultatet er sugporer inni og skjevheter utenpå.

Løsning: hul ut tykke partier med en kjerne, eller erstatt massivt gods med ribber. Ribber gir stivhet uten masse.

Delen må kunne skyves ut av formen. Uten slipp setter den seg fast, river seg opp på utstøting og sliter verktøyet raskere.

Løsning: legg slipp på alle flater som står på tvers av formens åpningsretning — også innvendig, i hull og i utkjæringer.

Et skarpt innvendig hjørne gir spenningskonsentrasjon i delen — den sprekker der først. Og det gir sprekker i verktøyet, som ender som grader på delen.

Løsning: legg inn radier. De koster lite i støpen og gir både en sterkere del og et verktøy som varer lenger.

En underskjæring hindrer formen i å åpne. Den løses med skyvekjerner — fullt mulig, men det gir dyrere verktøy, lengre syklus og et sted mer der grader kan oppstå.

Løsning: kan funksjonen løses uten underskjæring, spar den. Er den nødvendig, si det tidlig så den prises riktig fra start.

Der formen deles, blir det en tynn grad. Der utstøterpinnene trykker, blir det merker. Begge deler er uunngåelige — spørsmålet er bare hvor de havner.

Løsning: marker på tegningen hvilke flater som er synlige eller funksjonelt kritiske. Da legger vi delelinjen andre steder.

Støping gir en toleranse. Er kravet tettere, må flaten maskineres — og da må det legges på materiale, som er metall du betaler for og maskintid du betaler for.

Løsning: sett tette toleranser bare der funksjonen faktisk krever det. En håndfull kritiske mål på en del er vanlig. Mange flere enn det er som regel arvet fra en tegning laget for maskinering.