To standarder styrer dette. NS-EN ISO 8062-3 setter toleranseklasser for støpte mål (DCTG), og ISO 2768 setter generelle toleranser for maskinerte mål. En innkjøper som skal kvalifisere en leverandør, spør etter begge.
Vi har ikke publisert våre klasser ennå. Det vi kan si konkret, er at vi har deler i produksjon som holdes som støpt på kritiske mål: en av braketene våre støpes med toleranser for lagerpasning og trykktetthet, uten etterfølgende maskinering i det hele tatt. Det viser at grensen ligger lenger ute enn mange antar — men det er et eksempel, ikke en generell garanti.
Den praktiske regelen: sett tette toleranser bare der funksjonen faktisk krever det. Fem kritiske mål på en brakett er normalt. Femti er som regel arvet fra en tegning som opprinnelig var laget for maskinering fra helmateriale.
Slik formulerer du kravet i en forespørsel: oppgi klasse og standard, ikke adjektiv. «CT 8 etter NS-EN ISO 8062-3 på støpte mål, ISO 2768-m på maskinerte» er et krav vi kan prise. «Gode toleranser» er det ikke. Marker samtidig hvilke mål som er funksjonelle — lagerpasninger, hullavstander, anleggsflater — og hvilke som bare er nominelle. Den markeringen avgjør hvor mange operasjoner delen får, og dermed prisen per del.
Husk også at toleransen på et støpt mål vokser med målet. En toleranseklasse er ikke ett tall, men en tabell der spennet øker med nominelldimensjonen — det er derfor et krav som er romslig over 20 mm kan være urealistisk over 200 mm på samme del. Og krysser målet deleplanet, kommer formens lukketoleranse i tillegg; slike mål bør enten legges i én formhalvdel eller maskineres.
Kontrollsiden — måleutstyr, måleprotokoller og førstegangsgodkjenning — er det området der vi har minst dokumentert offentlig, og det arbeidet pågår nå.