Kokillestøping

Ved presstøping skytes metallet inn så fort at luft rives med og blir liggende innestengt i godset. Delen blir tett nok og sterk nok til det meste — men varmes den opp i en varmebehandlingsovn, utvider den innestengte gassen seg og lager blærer under overflaten. Derfor varmebehandles presstøpte deler normalt ikke.

Kokillestøping fyller formen rolig, med tyngdekraften. Mindre luft rives med, og delen tåler derfor en løsningsgløding og en herding. Det er der styrken kommer fra: en varmebehandlet kokillestøpt aluminiumsdel har vesentlig høyere strekkfasthet og bruddstyrke enn den samme delen som støpt.

En av braketene i porteføljen vår er nettopp dette. Den kunne vært presstøpt — det ville gått raskere og gitt finere overflate. Men den skal tåle mer enn presstøping gir, og da er kokille riktig metode. Vi velger prosess etter hva delen skal tåle, ikke etter hva som er kjapt.

Kokille er ikke presstøping i sakte film. Det er en annen prosess, og delen bør konstrueres for den fra starten.

Tykkere gods, ikke tynnere. Smelten fylles av tyngdekraften alene, uten trykk bak. Trange, tynne partier fylles ikke pålitelig. Der presstøping klarer tynt gods, trenger kokille et minimum for at metallet skal rekke fram før det størkner.

Grovere overflate. En kokillestøpt del kommer ut med mer synlig struktur enn en presstøpt. Skal flaten være pen, må den blåses, maskineres eller lakkeres. Regn med det i kalkylen.

Størkningsretningen betyr mer. Uten trykk må delen mates av tyngdekraften mens den størkner. Det stiller krav til hvordan tykke og tynne partier ligger i forhold til hverandre, og det er en av tingene vi ser etter i gjennomgangen.

Legeringen er ofte en annen. De klassiske kokillelegeringene er valgt for å kunne varmebehandles. Den vanligste er EN AC-42100, AlSi7Mg0,3 — se legeringstabellen for standardverdier i støpt og varmebehandlet tilstand.